DE UVAXEDES MARERITT ER Å VENTE PÅ Å MISTE NOEN

Av Yiska Uriel, 27. okt. 2022

Den psykoterror jeg lever i nå, handler om at de aller fleste av mine familiemedlemmer, venner og kjente, har tatt opptil flere av sprøytene. Noen av dem har begynt å dø i fra meg, andre blir syke og funksjonshemmet. Flere har klart seg nogenlunde, mens de sliter med uforklarlig tretthet, fortløpende stadige infeksjoner og andre diffuse symptomer som de ikke får identifisert skikkelig.

Begravelser begynner å bli vanligere og jeg ærer de døde så godt jeg kan uten å kunne dele med de vantro pårørende hva årsaken kan være til denne plutselige og mystiske måten å dø på. Jeg ville ikke bli trodd, og selv med forsiktige antydninger, ville det skape misnøye og uro i samspillet med mennesker jeg ikke ønsker å miste kontakten med fordi jeg er glad i dem og vi trenger hverandre.

Etter at jeg siste halvannet år fordypet meg i fagvarslernes ufattelige og livsnødvendige budskap, har jeg selvsagt også båret på en ubeskrivelig 'forhånds-sorg' over alle jeg skjønte jeg ville miste etterhvert lenge før deres tid egentlig var omme. Jeg vet på forhånd at noe vil skje, men ikke hva og hvordan og med hvem. Men det vil skje noe med noen hele tiden i nåtid og uoverskuelig fremtid. Dette er jeg prisgitt å vente på.

Det er simpelthen ikke til å holde ut. Det kjennes som jeg lever i en thriller eller skrekkfilm, et uvirkelig scenario uten noen av de gamle referansene til forestillingen om en relativt 'trygg verden', tross alt. Ondskap var noe man bekjempet under 2. v.krig. Det var noe som ble overvunnet da jernteppet falt og IS ble drevet bort. Ondskap kunne beseires med det godes virkemidler, og man visste hvem som var hvem.

I dag er det 'de gode', som vi har valgt 'demokratisk', som lyver oss opp etter alle staur og vegger, som med glatte tunger og milde stive ansiktsminer forteller oss at de redder oss mens de pumper ukjente giftstoffer rett inn i kroppene våre og lar oss fungere som underholdning for deres eksperimenterende forskerblikk. Vi har blitt deres velvillige laboratoriestudium.

Jeg går hver dag i påvente av hvem som vil være den neste som dør i fra meg. Jeg besøker venner, har telefonsamtaler, gjør mine sosiale interaksjoner - vel vitende om at det besøket eller den samtalen meget godt kan være den aller siste med den personen jeg har kjær. For det kan skje så plutselig. Nå dør man ofte på sekundet, hvis man er forgiftet av denne skrekkmedisinen.

Jeg har hver dag tryglet Vårherre om å beskytte mine kjære. Jeg bærer dem alle i hjertet mitt i dyp kjærlighet og sorg, mens jeg venter på å miste dem. Det er helt grusomt. Jeg vil bare våkne opp av dette marerittet! Jeg har INGEN Å MISTE. Jeg vet bare nå at jeg med stor sannsynlighet kommer til å overleve altfor mange av dem, uavhengig av alder. Å vente på å miste sine kjære er psykisk tortur.

Selvsagt kunne jeg kanskje følge det rådet om å stålsette meg og håpe på det beste. Det kan jo gå bedre enn prognosene tilsier. Ja, det går an. Og jeg gjør det også når jeg klarer det. Jeg håper så ubeskrivelig sterkt at jeg tar feil i denne forventningen. Men bevisene har jo ikke latt vente på seg. Det er bare å se seg omkring, det skjer jo. Dødsraten har eksplodert siste året.

Hvis jeg ikke hadde en fremtidstro som overgår denne verdens undergang, ville min fortvilelse vært adskillig vanskeligere å håndtere. Da ville jeg antakelig mistet motet. Men siste verset i visa er ikke sunget. Det finnes en vei igjennom dette, som kanskje ikke er så synlig akkurat nå, men som vi aldri må slutte å tro og vente på. En ny verden en gang. Når den kommer, vet jeg ikke. Men denne troen gir meg håp, lengsel og mot.

I mellomtiden er det en absurd opplevelse og leve i to virkelighetsbilder side om side: det oppleste vedtatte politisk korrekte at sprøytene redder tusenvis av liv, og det tragiske faktum at dette er basert på et byggverk av løgner, halvsannheter og overlagt massemord. Jeg undres hvor lenge disse doble parallelle virkelighetsbilder vil leve før de kan smeltes sammen til én sann gjengivelse fri for løgn, sensur, diskriminering og falskhet.

Det er ikke bare de vaxede som er ofre for globalistenes forbrytelse mot menneskeheten. Vi som er uvaxet mister dem vi elsker - og jeg hater at de får fortsette å gjøre dette mot oss. Mot meg også! Og jeg finner meg ikke i det.

Faktum er at våre kjære blir kaldblodig myrdet uten at vi kan tiltale noen for mordet fordi ingen offentlige instanser vil anerkjenne dette brutale saksforholdet. Vi står uten rettigheter for oss selv og våre kjære. Vi kan ikke leve lenger med dette sviket. Et nytt verdenstribunal må se dagens lys. Vi vil ha rettferdighet for denne forbrytelsen. Nå.